Det er et faktum at en lærer som er et helt menneske, mottar minst like mye fra barnet som han selv gir det i sin undervisning.

I måten barnet leker på kan vi ane hvordan det som voksen vil utføre sin livsoppgave.

Vi skal ta imot barna med ærefrykt, oppdra dem i kjærlighet, og la dem gå i frihet.

Kunnskaper uten innsikt fører til handlinger uten ansvar.

Vi oppdager stadig på nytt at de mennesker som virkelig vet noe, alltid er de mest beskjedne.

Mennesket er fritt i den grad det klarer å følge seg selv i hvert øyeblikk i livet.

Enhver oppdragelse er selvoppdragelse, og som lærere er vi egentlig bare omgivelsene for barnet. som oppdrar seg selv.

Vi må møte ideene med egne opplevelser, ellers blir vi ideenes slaver.

Læreren må i sitt arbeid ikke bare beskrive det sanne, det skjønne og det gode, men selv være det. Det som læreren er blir overført til barnet, ikke hva han lærer det.

Barnets glede over og i sine omgivelser virker dannende helt inn i dets fysiske organer. Dette gjelder også lærernes glade ansikter og deres ærlige og uanstrengte kjærlighet.